Klikk her for å se klippet

Oslo, Norge

Det er først når kulene knuser glassrutene i enden av rommet du befinner deg i, at du skjønner hva som skjer – når biter og puss fra betongveggen fyker forbi, når panikken tar til, forsinket, som om ingen riktig har forstått, paralysert av sjokket idet mennesker begynner å falle om – han der borte ved spilleautomaten, personen i køen, han ved bordet.

Noen blir liggende i ro; andre vrir seg og skriker av smerte. Blod fra inn- og utgangssår sprer seg raskt på gulvet.

Og nå: en strøm av mennesker i alle retninger. Ingen hyler eller skriker, fortsatt paralysert, fortsatt uten oversikt. Det finnes et mønster: en rute ingen velger. Den som leder tilbake til inngangen – mot mannen iført finlandshette og grov skinnjakke.

Mannen har stanset. Han lader om.

Han er ennå ikke ferdig.

Og det er i denne pausen, da den modifiserte riflen fylles, at du oppdager det: Likene – de er alle …

Og så faller du til gulvet.

Kniper igjen øynene.

Klapp, klapp …

1

Erik Brandes søkte dekning. Presset korsryggen mot veggen.

Han strammet grepet om våpenet.

Liv …

Erik Brandes sperret opp øynene. Lot blikket gli over den trange stua i bokollektivet på Bislett – en utleiemaskin – mens han lyttet til innsatslederen.

Lukten av kruttrøyk og varmt metall hang fortsatt i luften, ispedd en tjukk, jernaktig eim av blod.

Skuddsalvene hadde vært så voldsomme at flere naboer hadde ringt nødnummeret 112 – samtidig.

Erik pustet rolig ut gjennom nesen.

Det lød som en kran som ikke var skrudd ordentlig igjen, hver gang en ny dråpe blod løsrev seg fra en av de tre livløse kroppene i sofaen og traff dammen på parketten.

Erik merket seg kulene som hadde slått seg inn i gipsveggene. En splintret stol på gulvet, en ødelagt lampe.

En bred stripe blod strakte seg fra sofaen – en mørkerød linje kladdet med håndavtrykk. Offeret måtte ha delvis krabbet på alle fire og delvis slept seg bortover. Sporet ledet inn på kjøkkenet, hvor det var blodsprut oppetter veggen.

Han vendte seg mot politibetjenten.

«I live?»

«Vi fikk ham inn i en ambulanse. Men …»

«Rakk han å si noe?»

«Ikke stort.» Betjenten nølte, nikket mot en åpen dør i enden av gangen. «Sistemann.»

Soveværelset var sparsommelig innredet – en sprinkelseng, et skrivebord, ikke mye annet. En lett sommerbris fra det åpne vinduet fikk den tynne gardinen til å blafre.

Erik snudde seg spørrende mot betjenten, som hadde fulgt etter.

«Utenfor,» svarte han med lav stemme.

Erik gikk bort til vinduet vendt mot indre gård, lente seg fram og så ut. Langt der nede, i det høye gresset ved lekestativet, lå han. Kroppen forvridd, lik en filledukke. Noen få meter bortenfor flimret det i noe.

Erik pustet kort.

«Disse guttene … nitten, tjue år?»

«Ja. Alle med ID.»

«Rulleblad?»

Betjenten nølte. «Vi sjekker det nå …»

Erik kremtet. «Men?»

«Vi har vitner. Flere i naboblokka så skytingen.»

Erik gned seg i øynene.

«Skjønner.»

Et nytt blaff. Gardinen slo inn i rommet. Erik rettet seg opp. Stirret hardt på betjenten. «Ett magasin,» sa han. «Gutten tømte det i stua og kom inn hit …» Erik spant sakte tre hundre og seksti grader i det trange værelset. «Og her så vel ingen av naboene hva som skjedde, kun skytingen i stua?»

Et sakte nikk fra betjenten.

«Du mener at han ble …»

«En vanlig gutt går ikke rundt med en UZI,» avbrøt Erik. «Vi må forstå hva som skjedde her. Hvem disse guttene var.»

Erik flyttet blikket fra skytevåpenet til den unge mannen i den unaturlige, forvridde posisjonen i det viltvoksende gresset. Beit seg merke i klærne. En tjukk, skoggrønn kjeledress og store, svarte arbeidsstøvler. Litt bortenfor, en skoggrønn caps.

Han snudde seg. Betjenten hadde blitt stående.

«Noe mer?»

En pause.

Betjenten våget ikke helt å møte blikket hans.

«Det gjelder en nabo,» sa han.

2

«God tur,» hadde moren sagt. «Ring med det samme du lander.»

Hun hadde nikket, allerede langt borte fra dette gamle huset i tankene, og snudd seg mot den svarte, nypolerte Golfen på tomgang i innkjørselen. Hun hadde løpt over duggen på gressplenen mens himmelen over dem virket sval og blank.

Det var sant det moren hadde sagt, i yttergangen for litt siden. Hun var nitten år med livet foran seg, og nå satt hun her sammen med ham i den trange bilen og tenkte over akkurat det.

Radioen hadde spilt låter som gled inn som bakgrunnsmusikk til tankene hennes. Hun enset knapt hva han sa, så han måtte gjenta det.

Han sa: «Det er leit at du skal reise nå, Mari.»

«Ja, men du kan jo komme på besøk.» Hun snudde seg mot ham, som stirret rett fram, ut på den smått fuktige asfalten omgitt av åpent landskap. «Bergen er ikke så langt unna. Flyet tar under en time, tror jeg.» Hun rørte ham forsiktig på skulderbladet. «Hører du hva jeg sier? Er du OK?»

Han svelget, sa ingenting.

Hun merket seg den slitte skinnjakken, de hullete ola-buksene, den tilgjorte sveisen. Hun kunne ennå huske blikkene den første gangen de viste seg sammen. Hun gikk siste året på ungdomsskolen. Han var litt eldre og hadde lappen. Hun visste ikke om han visste det, men han hadde vært den kuleste fyren på Hitra. Det var nettopp det. Hadde vært.

Mari kikket ut. Så de grønne engene som kom og forsvant, og hun innså at hun lengtet etter noe annet.

«Kan du kjøre litt saktere?» sa hun. «Vi har det ikke travelt.»

Han vendte ansiktet mot henne, og for første gang så hun tårene. Hun klarte ikke å trekke til seg blikket. Aldri før hadde hun sett ham gråte.

«Du, Mari …»

Hun nikket.

«Dette er vel slutten?»

Hun stusset. Slutten – på hva? Hun la merke til at han ikke hadde senket farten, tvert imot. Speedometeret viste godt over hundre, og han viste ikke tegn til å saktne. De nærmet seg en krass sving.

Han stirret hardt rett fram. Hun nølte. Ved hundre og ti begynte rattet å riste, så han knyttet nevene hardt om det.

Mari lukket øynene, holdt pusten. Forestilte seg at de ikke kom til å klare det – at de, i over hundre kilometer i timen, ville rase over grusen i veikanten og smelle rett inn i fjellveggen. Forestilte seg det voldsomme rykket framover før airbagen smelte over-kroppen hennes bakover igjen, spruten av knust glass, lukten av bensin som oste utover, flyet hun aldri gikk om bord i.

Hun hvisket: «Slutten – på hva da?»

Han sa: «På oss. Det kommer ikke til å fungere.»

Hun sa ikke noe. Kanskje fordi det stemte. Hun ville gjøre så mye mer. Mer enn disse kjedelige kveldene foran TV-en med ham, mer enn disse haltende samtalene om ingenting.

Hun ville reise, oppleve, erobre.

Hun ville ikke lenger dra rundt på dette daukjøttet her. Hun ville ikke lenger la ham holde henne tilbake.

Hundre og femten kilometer i timen.

Hvor enn hun var på vei, ville hun ha mer av det gode.

Hundre og tjue.

Den rå luften av morgen trengte inn i bilen, og hun pustet inn lukten av nyslått gress. Hun sa: «Vi må holde kontakten. Det ordner seg.»

«Det er bare noe du sier.» Han tviholdt om rattet. «Når du snakker om Bergen, nevner du aldri meg. Jeg er ikke en del av det.»

Hun forholdt seg taus, lot ham forstå at det stemte.

Knep igjen øynene.

Og nå satt Mari Wilhelmsen i enden av den store dobbeltsengen i hovedsoverommet i villaen på Slemdal, og følte noe av det samme som under den bilturen for så mange år siden. Hun hadde vært overbevist om at hvor enn hun var på vei, hvor enn livet tok henne, ville hun få det bedre.

Men nå?

3

Magnar Wilhelmsen gned de klamme håndflatene mot hverandre under bordet.

Spisestedet Stock krydde av konsulenter, analytikere og bankfolk fra de mange skyskraperne i umiddelbar nærhet. EY, Deloitte, DNB, KPMG. Arbeidstøyet var på: hvit skjorte, svart dress. Uniformerte som soldater i en messe.

Magnar løftet vinglasset, men drakk ikke. Skjøv det litt fram, slik at stilken etterlot en svak ring i den hvite duken.

I baren hang to unge menn – med fitteblikket på. En av dem, eiendomsmegleren, gjenkjente han umiddelbart.

Magnar stirret ned i bordet, gned tommelen over ringfingeren. Uvant.

Han kikket opp.

«Beklager at det …» Hun strøk hånden gjennom det mørke håret, silkestoffet i kjolen strammet seg om den smale midjen idet hun gled ned i stolen.

Han trakk servietten til seg, tørket den allerede tørre munnen. Hvor gammel var hun igjen?

Han klarte ikke å huske nøyaktig hva det hadde stått på profilen. Hans alder delt på to, kanskje.

«Smakte det?»

Hun nikket kort, høflig, kastet et blikk mot mobilen sin ved siden av bollen med noen få pastaflak i bunnen.

Hun lente seg tilbake uten å si noe mer. Tommel- og pekefingeren gled langs stetten på vinglasset, nesten umerkelig.

Magnar forsøkte å holde øynene rettet mot henne, til tross for at megleren stirret intenst i sidesynet. Hva var problemet hans?

«Dessert?» foreslo Magnar.

To fingre brukte hun på å trekke håret bort fra pannen og bak øret mens hun studerte dessertmenyen.

Hvis han skulle stappet i seg crème brûlée hver gang han spiste ute, ville baderomsvekten bikket godt over hundre kilo. Men akkurat nå virket det tryggere å spille med.

«Du …» begynte hun. «Er du alltid så formell?»

Flaks jeg droppet slipset, tenkte Magnar.

«Nei da.» Han foldet hendene, lente seg framover. «Skal vi ta den desserten her, eller …»

Et ørlite smil røpet de blekede fortennene hennes. I samme øyeblikk kjente han noe mykt på innsiden av låret. Et lett press – som gradvis krøp oppover.

Duken – var den …

Nei. Han forsøkte å slappe av. Nyte. Kjente varmen spre seg i kroppen. En behagelig sitring.

Lokalet var i ferd med å fylles. Han sjekket klokken raskt før han løftet hånden, vinket på kelneren.

Hun rettet seg opp, trakk til seg foten og bøyde seg etter Louis Vuitton-vesken lent inntil bordbeinet. Den var noe av det første han hadde lagt merke til da de møttes utenfor. Størrelsen. Romslig nok til en helgetur til Paris eller Roma.

Megleren i baren så ut til å være mest opptatt med den snauklipte kameraten, en fyr som ikke passet inn. Snekker?

Magnar lot det ligge. Han tørket hendene med servietten. De føltes mindre klamme. Med vante bevegelser stakk han Visa-kortet i den håndholdte terminalen til kelneren og tastet koden.

«Takk for det,» sa hun da kelneren la kvitteringen på duken.

Magnar lot det passere ubemerket og stakk kortholderen tilbake på innsiden av dressjakken.

De reiste seg samtidig.

Magnar passerte den glatte megleren i baren. Han hadde allerede bitt seg merke i Rolexen på håndleddet. En blå Submariner med urkasse i børstet hvitt gull. En annen ting var dressen. De fleste finance bro-jyplingene hadde skiftet den ut med vest – som regel en marineblå fra Patagonia med firmanavnet. Om morgenen var Bjørvika fylt med slike klonede mennesker med AirPods i ørene og pappkrus fra Starbucks.

Han holdt opp døren for henne på vei ut.

Bydelen var kjent for å være kald, regelrett forblåst. Men denne lyse sommerkvelden ville det annerledes.

Han beholdt dressjakken på, selv ute i den varme vinden. Han tok den nesten aldri av.

De høyhælte skoene klapret mot asfalten.

Magnar lot blikket gli over henne, stoffet i sommerkjolen som la seg mykt over ryggsøylen og hoftepartiet. Nølte.

Hun hadde stanset, snudde seg mot ham. Kom tett inntil – som en invitasjon. Han fuktet leppene. Lukket øynene et kort øyeblikk. Nei. Hvem var det han prøvde å lure?

«En drink?» foreslo han.

Hun fniste.

«Nei,» sa hun. «La oss ta tre. Minst.»

4

Wilfred W. Stensvik la merke til dem med en gang. Han strøk fingrene gjennom fettsleiken, skottet bort på paret ved vinduet.

«Sorry. Måtte ta den. Sjefen.» Fred Smith dumpet ned på barkrakken ved siden av, la mobilen på bardisken. Så i samme retning som Wilfred. «En du kjenner?»

«Kanskje det, Will.» Kallenavnet fra barndommen fikk Fred til å rødme, registrerte Wilfred, som trommet pekefingeren i bardisken for å få bartenderens oppmerksomhet. «Og hvorfor ringer sjefen deg så sent? Tom for teposer?»

Fred gliste. Før han ble stille.

«Det gjaldt Bislett-drapene.»

«Syke greier,» svarte Wilfred. «Lest om det i …»

«Ja,» avbrøt Fred. «Jeg lurer noen ganger på hvor de får all informasjonen fra. Virker mer oppdatert enn …»

«Du står kanskje ikke først i køen heller?» gliste Wilfred.

Han tok en ny slurk, lot blikket gli over kompisen. Musklene var markerte under den kortermede, rutete skjorten. Stoffet strammet seg rundt overarmene uten at han engang spente bicepsene. Sist gang de møttes, hadde han langt, viltvoksende hår, som om det kunne skjule vikene og den gryende månen. Nå var det barbert ned til noen få millimeter. Et fornuftig valg.

Men fortsatt like bleik. Ikke tid til late dager med soling. Det var tross alt viktige ting han holdt på med i oslopolitiet.

Wilfred så opp. Følget var på vei ut av restauranten. Faen. Han burde ha mannet seg opp, gått bort da han hadde mulighet.

Wilfred vinket på bartenderen før han snudde seg mot kameraten. Fred satt som i sin egen verden, stirrende ut mot Dronning Eufemias gate. Wilfred fulgte blikket. Fikk ikke øye på noe utenfor, bare noen mennesker i et busskur.

«Klar til å stikke?»

Fred rikket seg ikke i barkrakken.

Wilfred trykket kortet inn i terminalen. Tastet koden og dultet borti kameraten, som ikke hadde svart.

De gikk ut av lokalet, uten å si noe.

Idet Wilfred praiet en taxi, la han merke til at Fred fortsatt speidet nedover Dronning Eufemias gate. Med et blikk han ikke hadde sett tidligere. Purkeblikket.  

5

Villaen på Slemdal var stille nå – ikke en lyd utenfra, ikke en lyd fra barnerommet.

Mari Wilhelmsen skrudde på lyset i vaskerommet i kjelleren. Begynte å ta ned klesplagg fra tørkestativet. Etter å ha brettet plaggene og lagt dem inn i skap og skuffer åpnet hun vin-skapet på kjøkkenet og trakk ut en flaske hvitvin.

Hun sjekket armbåndsuret av gull.

Sukket. Som partner i McKinsey & Co. ble det fort to–tre kundemiddager i løpet av uken for ektemannen.

Hun bladde gjennom en bunke brev og papirer på kjøkkenbenken mens hun sippet til vinen.

         Nyhetsbrev om markedsutsikter og utvikling av investeringer innen private equity og venture capital. I tillegg til noen skrukkete PowerPoint-presentasjoner ektemannen hadde brukt i kundemøter, samt diverse verdivurderinger av eiendom.

Mari gjespet. Satte fra seg glasset og gikk tilbake på sove-værelset. Pakket seg godt inn under dynen.

Hun la seg tett inntil. Til tross for det svake lysskjæret i rommet kunne hun se ham tydelig, som om underbevisstheten fylte inn nyansene som manglet.

Etter så mange år ble hun overrasket hver gang hun merket nye sider, nye trekk: en ørliten gest, en uventet rykning i ansiktsmuskulaturen, en antydning til noe hun ikke dro kjensel på.

For noen uker siden hadde hun drømt at den personen hun la seg ved siden av om kvelden, ikke var den samme som hun våknet opp med neste morgen. Som om han fløt mellom forskjellige tilstander hun ikke klarte å redegjøre for.

Så hun ble sittende, taus og avventende. På utsiden av en verden hun ikke lenger hadde innsyn i.

Mari la seg tettere inntil. Enda tettere. Inntil personen som ikke lenger var der.

Et svakt lysglimt fikk henne til å snu seg.

Endelig, tenkte hun.

6

Det slo ham først nå hvor lite han visste om den fremmede kvinnen inne i leiligheten. Men, tenkte han, hvor mange tar ikke med seg noen hjem etter et kort møte på et utested på byen?

Magnar la fra seg muddleren på kjøkkenbenken og skrapet sammen de pressede myntebladene i håndflaten. Slapp dem i shakeren. Helte på Bacardi, sirup, lime, isbiter.

Han ristet shakeren – så stoppet han.

Et vindpust. Balkongdøren i enden av stua – bak sofasalongen og glassbordet – var åpnet. Han betraktet brunetten der ute et sekund. Han var førti pluss, hun nærmere tjuefem.

Magnar styrtet drinken.

Nok grubling. Nok overanalysering. Det var vel dette som var livet: å slippe seg fri, agere hemningsløst.

Leiligheten var sparsomt innredet. Klargjort for salg når markedet tok seg opp. Louis Vuitton-vesken, som minnet om en ryggsekk i størrelse, stod pent plassert på glassbordet.

Hun stod med ryggen til, stirret utover byen.

         Leiligheten lå i syttende etasje med utsikt over Oslofjorden og klyngen med skyskrapere i Sørenga. Enkelte lot seg imponere av slike ting. Han visste ikke om hun var en av dem.

         «Takk,» sa hun da han rakte henne drinken.

«Mojito er min spesialitet.» Han smilte, dunket glasset mot hennes. «Så, skål for oss.»

Hun var lavere uten hæler, og han likte høydeforskjellen. Han la hånden lett på ryggen hennes. Mykt stoff. Varm hud.

Hun nippet til drinken.

«Så hva er du ute etter?»

Magnar rynket pannen. Tilslørte avhørsspørsmål – den verste formen for small talk. Dessuten: Det vet du godt.

Han vurderte å ta hånden vekk fra ryggen hennes, men ombestemte seg. «Så – hva synes du om utsikten?»

         «Sikkert bedre på dagtid.» Hun fniste. «Nei da. Virkelig vakkert. Det er veldig stille her, også. Som om vi er de eneste.»

         «Mange har investert,» svarte han. «Lar leilighetene stå tomme fram til området er ferdig utviklet. Jeg møter sjelden naboer de få gangene jeg …»

         Hun så på ham over kanten av glasset. «Du bor ikke her?»

         Han kremtet. Det ville bli vanskelig å holde rede på nettet av løgner etter hvert. Og han forstod ikke hvorfor han gjorde dette.

Dette var ikke ekte.

         «Av og til. Jeg reiser mye.»

         Noe strammet seg i brystet. Han måtte ut av denne samtalen. Han satte fra seg glasset, vendte seg om for å gå.

Så – en hånd på armen.

Akkurat i samme øyeblikk lente hun seg framover. Leppene var myke. Smakte mojito og noe annet. Noe han ikke klarte å sette fingeren på. Noe metallaktig.

Han støttet seg mot rekkverket, lente seg fram – ørlite svimmel – og kikket over kanten.

Så langt ned.  

Han blunket, så for seg et annet ansikt, en annen. En ung mann på en gressplen på Bislett med knekt nakke.

Magnar unnskyldte seg, gikk i retning badet. Lukket igjen døren bak seg og fant fram mobiltelefonen. Lette seg fram til Mari. Stirret på det tomme tekstfeltet.

Jeg vet …

Hørte henne rope, spørre om det gikk bra.

Magnar betraktet seg selv i speilet. Kjente en snikende uro. Det var noe som ulmet, noe fra en annen tid.

Han tok så fram utstyret. Det han snart skulle bruke på henne der inne. Han pustet tungt og lukket øynene.

7

Mari Wilhelmsen sperret opp øynene.

Mobilen.

Den lyste opp.

Hun satte seg halvveis opp i sengen, la hånden på natt-bordet, grep mobilen. Så SMS-en fra Magnar.

Endelig.

Med en viss forventning åpnet hun meldingen.

Ingen tekst. Bare en video.

Rart.

Mari stirret på forhåndsvisningen. Fingrene var plutselig klamme mot skjermen.

         Hun trykket play.

8

Unge mennesker sirkulerte dansegulvet, for det meste ute av takt til låten – en remikset 90-tallsklassiker av Aqua. I halvmørket sendte de hverandre lange, tørste blikk i håp om å få øyekontakt.

Fred og Wilfred hadde så vidt kommet inn i lokalet før en ung mann kom fram til dem. Peder Fole. På nesetippen hadde han et par Oliver Peoples O'Malley-briller, som fikk Fred til å tenke på Patrick Batemans i American Psycho.

«Megleren, jo,» gliste han. Ikke et blikk mot Fred – den kjedelige politiaspiranten.

Fred Smith kikket bort på en jente i baren. Søkte blikket hennes mens han dro hånden over den nesten glattbarberte skallen. Fortsatt uvant. Like greit å akseptere det.

Han vurderte å gå bort til henne, men vegret seg.

Den episoden …

Han trakk opp mobilen og åpnet Tinder med en vant bevegelse. Uendelig mange sveips.

«Noe uttelling?» spurte Peder og plasserte en svakt skjelvende finger på brillebroen.

«Jeg skal på en date i morgen,» svarte Fred. «Ellers sånn passe. Ikke spesielt bra. Hva driver du med til vanlig?»

«Studerer medisin,» sa han. «Wilfred er den råeste megleren jeg kjenner. Han liker å gønne på!» En lys, forsiktig latter. «Jeg har aldri – noensinne – tapt en budrunde,» la han til, alvorlig. «Hva med deg? Hvor har du kjøpt?»

Fred smilte halvhjertet, fiklet med mobilen. La merke til at en eldre kar – en over førti – nærmet seg jenta i baren.

Legestudenten ristet på hodet.

«Hæ? Leier du?»

Wilfred blandet seg inn i samtalen. «Noen som skal kjøpe kåk? Da er du ikke alene. Har blitt en fetisj det der.»

«Hva snakker du om?» lo Peder.

«Jo. Bemidlede menn – som oldingen i baren der borte – har skiftet ut pornoblader med interiørmagasiner. Runker til Bonytt og Hus & Hage.»

Peder klappet Wilfred på skulderen og gliste.

«Jaha. Hvor mye koster Bonytt, egentlig?»

Fred begravde seg i mobilen igjen. Merket snart at noen hang over skulderen hans. Så opp fra displayet.

«Var det noe?»

Fole tørket bort et par svettedråper på pannebrasken og rettet på brillene. «Nei da …» Han gransket sin egen mobil. «Oi! Fikk nettopp en snap,» hoiet han. «Så jeg må nesten …»

«… sjekke fukten i kjelleren?» spurte Wilfred.

«Noe sånt.»

Wilfred snudde seg mot Fred da legestudenten hadde gått. «Alt bra med deg, Smith?»

«Helt OK,» sa Fred. «Men hva var greia med han fyren? Så nervøs?»

«Bare sånn han er. Han stikker sikkert rett hjem.»

«Kjøper seg kanskje et magasin på veien?»

«Sikkert. Papirutgaven av OnlyFans.» Wilfred pekte på dansegulvet. «Jeg tar en tur ut i dyrehagen. Okay?»

«Lykke til,» sa Fred, lavt, før han igjen dukket ned i mobilen.

9

Mari Wilhelmsen hardnet taket om mobiltelefonen i håndflaten. Kjente en umiddelbar, brennende smak av magesyre i halsen. Hun presset håndbaken mot munnen og svelget.

Hun så ned på displayet. Videoklippet.

Som fastfrosset til netthinnen.

Mari reiste seg i villrede, lyttet til den lave snorkingen til guttungen. Hun strøk en hånd over ansiktet, tvang seg til å puste rolig. Venninnene. Venner i nabolaget. Hva ville de tro?

Dette må ikke komme ut, tenkte hun.

Hun så seg rundt. Soverommet de hadde delt i så mange år. Sengen de hadde ligget i sammen. Gardinene. Maleriet.

Mari gjemte ansiktet i hendene. Pustet febrilsk. Hyper-ventilerte nærmest. Til slutt falt hun ned på sengekanten.

Fant fram til nummeret hans med ustø hånd.

Vurderte. Ringe eller ikke ringe?

Nei. Hun gikk inn på badet, skrudde på vasken og lot det kalde vannet skylle over hendene. Trakk pusten dypt.

Øynene var røde og såre. Det var stille i huset, bortsett fra en lav knitring fra lysrøret over speilet.

En ny melding tikket inn.

«DET ER SLUTT.»

10

Når du ikke har sovet på flere døgn, blir du til slutt som en annen.

Erik Brandes strammet grepet om våpenet.

Rester av sandkorn raspet i munnviken. Minutt for minutt. Time for time. Dag etter dag. Natt etter natt.

Fjellandskapet steg opp foran ham: Shahi-Kot-dalen, nær grensen til Pakistan, i Arma-fjellene i den østlige provinsen Paktia. Og sanden fylte vinden, pisket ansiktet i heftige rykk.

Seks døgn hadde passert uten at de hadde sett et annet menneske. Nå var noen på vei rett mot dem.

Erik Brandes rettet seg opp i dobbeltsengen i morgenlyset. En drøss tørre snusposer lå strødd på gulvet foran nattbordet. Liv hatet det. Hvem trenger snus om natten – når de sover?

Han stirret ut på trærne. Skogen.

Liv hadde valgt denne plassen da de fikk sitt første barn. Nær hennes foreldre. Huset var et gammelt rødt rekkehus på størrelse med et garderobeskap, plassert rett foran Nordmarka, på Kjelsås nord i byen. Ikke stort nok til ham, Liv og to barn. Men til venner sa de at det var koselig, fantastisk, helt perfekt.

«Så herlig sosialt,» kunne Liv finne på å si.

Erik Brandes gjespet.

Blodsølet. Skuddhylsene.

Kokainrestene.

Déjà vu, tenkte Erik og gned seg i øynene. Det er halloween 2011, og en bofelle blir slaktet i sin egen seng på Bislett. En annen styrter ut, hardt skadet. Forbipasserende – hekser og monstre – tror blodet som fosser ut fra riftene i brystet, er fake. Tre år senere møter han drapsmannen igjen. På bussen.

Friskmeldt.

En dårlig trip. En gang til.

Det var slik pressen vinklet det.

Erik gned så hardt at øynene verket.

Faen. Han hadde vært ute av politikorpset i over et år. Fikk han ikke dreisen på det denne gangen, var han ferdig.

11

En mild sommerbris sveipet over bebyggelsen og de store, velstelte eplehagene med trampoliner med høye sikkerhetsnett på Slemdal.

Mari Wilhelmsen trakk morgenkåpen tettere om seg og helte en skvett kaffe i bunnen av koppen.

Hun snudde seg. Løftet blikket og stirret rett på den vesle gutten. I hånden holdt han den røde Cars-bilen i et hardt grep.

«Jonas. Hva er det?»

Han klødde seg i den lyse luggen. Svarte ikke.

«Hva er det?» gjentok hun.

Gutten så på henne med et uforstående blikk.

«Hvor er pappa?»

«Pappa er ikke hjemme.» Hun nølte. «Han … Han har reist på ferie.»

«Ferie? Uten oss?»

«Ja. Kjeder du deg? Vil du tegne, kanskje?»

Mari kikket i retning entreen da hun overrakte ham tegne-sakene. Ytterdøren var ulåst – som alltid når hun var hjemme. Gammel vane, etter oppveksten på Hitra.

Mari dumpet ned ved kjøkkenøyen.

Gutten virket oppslukt i sin egen lille verden, lent over den oppslåtte tegneblokken. Hun gransket det spinkle fjeset. Han ville bli akkurat som sin far en dag.

Mari snudde seg halvt, hvilte øynene på bryllupsfoto-grafiet på peishyllen. Magnar, hva har skjedd med deg?

Mobilen vibrerte. En SMS.

«Når kan vi møtes igjen?»

En lyd. Rett bakenfor.

Mari Wilhelmsen snudde seg brått.

Rappe pling fra mikrobølgeovnen gjemt inni et kjøkken-skap. Halvfabrikat ostepai med skinke. Restefest fra i går. Det var praktisk, spesielt siden Magnar aldri rakk hjem i tide og uansett måtte varme opp maten på nytt på kveldstid. Men det var sant: Det var ikke først og fremst kokkeleringen som hadde fått Magnar til å gå ned på kne.

Fra kjøkkenet betraktet hun den tette, høye smaragd-tujahekken som skjermet huset fra naboene og omgivelsene.

Det var ikke lenge siden ektemannen hadde foreslått at de skulle flytte til et gated community. Spesielt etter oppslaget i Magasinet i Dagens Næringsliv. «Finnes det i Norge?» hadde hun spurt, forbauset. «Har ikke hørt om det på Hitra, iallfall.»

Mari sjekket mobilen. Ingenting. Hadde Magnar blokkert henne? Burde det ikke strengt tatt vært motsatt?

Tegnesakene lå spredt på gulvet. Jonas hadde reist seg, så ut til å være mest opptatt av det brede stuevinduet ut mot innkjørselen. Det virket som han grublet på noe.

Mari satte fra seg paien.

«Hva er det, vennen?»

Jonas klemte den lille, røde lekebilen hardt med fingrene.

«Er det noe i veien?»

Han mumlet noe hun ikke klarte å tyde.

Mari gikk bort til ham. Hun måtte lene seg ned for å høre. Huket seg sammen slik at de kom ansikt til ansikt.

«Hva er det, vennen?»

Han snufset. «Jeg vet det,» hvisket han.

«Vet hva da? Hva er det du vet?»

Leppene var som forseglet. Hun hørte hjertet hamre i den vesle, spake kroppen.

«Hva vet du?»

«Jeg vet det,» gjentok han.

Hun strøk ham varsomt på kinnet.

«Fortell meg hva du vet, gutten min.»

Jonas løftet hodet. Små, ubevegelige øyne.

«Snakket han om pappa, han mannen som var her?»

Mari nølte. Gutten fikk åpenbart med seg mer enn hun trodde. Med det samme slapp han seg ned på stuegulvet og grep tak i kjolekanten hennes. Han spente de vesle fingrene rundt stoffet og trakk det han maktet. Halte og dro, fylt med et undertrykt sinne hun aldri hadde sett tidligere.

«Hva er det som …»

Gutten stanset brått.

Han gløttet opp på henne med framskutt hake, som om han ønsket å formidle noe. Og ganske riktig. 

Han hvisket – et eller annet utydelig, grumsete.

Mari ble nødt til å bøye seg ned igjen. Forsiktig, nesten motvillig, gikk hun ned i knestående og lyttet. Stemmen hans var rolig, nesten forbausende klar, syntes hun.

 «Han sa at du ikke skal bo her lenger.» 

Link for bestilling AV SLAKT: NORLI BOKHANDEL

Det tok 20 år ....

J Bakken er i disse dager ute med en nervepirrende, og samtidig svært ambisiøs, sidevender. Tittelen sier alt. SLAKT.

Slutten er like uventet som den er brutal.

Han sendte den første versjonen til Gyldendal da han var 17 år. I retur fikk han fire tettskrevne sider, og lovende omtale.

Det er over 20 år siden.